Personlighet - Når får man det?

Jeg mener at babyer ikke har personlighet. Jeg mener det samme om Albert. Jeg kan med en gang si at Amalie ikke er enig, noe som viser at det er ganske subjektivt hva man legger i ordet «personlighet».

Jeg vet egentlig ikke helt selv hva som skal til for å ha personlighet, men jeg vet hva jeg ikke legger i dette begrepet, så la meg begynne med det.

Hva er ikke personlighet:

1. Å være et menneske

Albert er jo, uten tvil, et menneske. Allikevel mener jeg altså at han ikke har personlighet. Noen kunne kanskje invende at personlighet bare er det å være et menneske, men i så fall ville hele begrepet blitt meningsløst. Nettop det at man har et eget ord, personlighet, viser at det innebærer noe annet enn å bare være et menneske.

I tillegg vil jeg kunne si at for eksempel en hund har personlighet.

Derfor er det hverken nødvendig eller tilstrekkelig å være et menneske for å ha personlighet.

2. Unikhet/egenart

Det at Albert gjør ting som ingen andre gjør, betyr ikke at han har personlighet. En brødrister kan også være unik. Kanskje har man en brødrister som alltid svir brødet litt på nedre høyre side. Dette er en unik egenskap for denne brødristeren, men den har vel ikke noen personlighet av den grunn?

I tillegg gir det mening å si at «Per og Pål har akkurat den samme personligheten». Med andre ord kan man ha en personlighet som ikke er unik.

Derfor er det hverken nødvendig eller tilstrekkelig å være unik for å ha personlighet.

Personlighetstrekk

Det har gjennom tidene vært mange måter å kategorisere personlighetstrekk på. I antikken snakket man om «temperamenter» og en person kunne være «flegmatisk» = rolig og fattet, «kolerisk» = oppfarende og hissig, «sangvinsk» = lystig og optimistisk, «melankolsk» = tungsindig og sturende.

I dag er kanskje Big Five den mest anerkjente måten å snakke om personlighet på. Her deler man inn i «åpenhet for erfaringer», «planmessighet», «ekstroversjon», «medmennesklighet» og «nevrotisisme». 

Det interessante med dette er kanskje at det er lettere å se for seg en baby beskrevet med de gamle måtene å snakke om personlighet på. For eksempel gir det mening å si at en baby kan være roligere enn en annen. (Kanskje ikke like lett med «lystig» eller «tungsindig»). Ser man på det moderne synet, blir det helt merkelig å skulle tillegge en baby å «være åpen» for nye erfaringer eller å «være ekstrovert».

Hva er personlighet

Jeg har ikke svaret på dette, men har gjort meg noen tanker. Jeg tror hovedgrunnen til at jeg føler Albert ikke har personlighet enda er fordi det ikke foregår noen ordentlig interaksjon mellom oss. Det er på mange måter ingen kommunikasjon til stedet.

Joda, han skriker når han vil ha mat, så på den måten «sier» han jo noe. Jeg vil allikevel påstå at det han gjør der er instinktivt og automatisk, noe som kanskje er grunnen til at jeg føler det ikke viser personlighet. På den annen side, er det ikke slik at alt vi gjør til en viss grad er instinktivt og automatisk?

En gradvis endring

Jeg har tenkt på forskjellige ting som vil avgjøre når jeg mener han har personliget: når han begynner å smile, når han blir oppmerksom på meg, når han begynner å bli bevisst egne handlinger, osv. Kanskje er det allikevel ikke et bestemt punkt hvor han går fra å ikke ha personlighet til å ha det. Det er kanskje en gradvis overgang, på samme måte som når noen går fra å ha hår til å bli skallet.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å følge med i utviklingen. Jeg kommer med en oppdatering når jeg har svaret :)

Foto av hode © TZA
Foto av frenologi © Jason Priem

Trøsting - Litt som et dataspill?

Det er overraskende tilfredsstillende å trøste Albert.

Åpenbart er det fint at han slutter å lage den slitsomme gråtelyden, men det er også noe i den følelsen jeg får når jeg finner «løsningen».

Han kan gråte en stund; Jeg tar ham opp; Han fortsetter; Jeg lener meg litt tilbake; Han fortsetter; Så tar jeg kanskje å legger ham litt på skrå, og plutselig bråstopper gråten og han er fornøyd. Han gir tilbakemelding på sekundet i det jeg gjør det som er riktig.

«Gamification» er et felt som bruker spillmekanikk for å skape engasjement i andre sammenhenger enn spill. Det har blitt spesielt omfavnet av reklamebransjen, som jo er opptatt av å engasjere. Det er også miljøer som vil ha mer spillmekanikk inn i utdanningen, og det finnes allerede en skole som baserer seg på prinsipper fra spill for å skape engasjement i utdanningen.

Et av hovedverktøyene i gamification er det som kalles «instant feedback». Jo raskere en bruker får tilbakemelding på noe han gjør, jo mer tilfredsstillelse føler han. Eksempler er for eksempel ved at en teller øker med én for hvert sekund han hugger gull i World of Warcraft, eller at prosentenandelen på LinkedIn's «profile completed» øker med noen poeng. Å få en umiddelbar tilbakemelding når man gjør noe riktig, gir en liten dose endorfiner og skaper en lykke-/mestringsfølelse.

Det er akkurat det samme som skjer når albert gir så konkret tilbakemelding på at jeg gjør noe riktig. Jeg «mestrer» trøstingen, og føler jeg har oppnådd noe samtidig som jeg får en liten belønning i form av at han slutter å skrike.

Synd jeg ikke «levler opp».

Foto © Jeremy Keith

Fødselen er i gang - eller?

Før man får barn så hører man andre si at deres fødsel tok så-å lang tid. For eksempel 3 timer eller 48 timer. I virkeligheten har man ikke så konkrete svar.

Det er mange ting som skjer i begynnelsen av en fødsel, for eksempel rier, at vannet går og livmorhalsen utvider seg. De behøver ikke å skje samtidig eller i samme rekkefølge. For eksempel kan vannet gå, men man kan vente hjemme i et døgn før man må på sykehus. Rier er noe som øker på, fra kynnere (som man har hatt flere uker før fødsel) til å bli gradvis sterkere.

Det er ingen konkret start på en fødsel, det er en kontinuerlig prosess fra graviditet til barnet er født.

Noen ville kanskje si at fødselen starter i det man blir lagt inn på sykehuset, men det er jo mange som føder i bilen på vei til sykehuset, så det vil jo ikke være et godt kriterium. Ethvert annet kriterium (for eksempel at livmorhalsen er så-så åpen) vil jo også virke som et kunstig skille på en kontinuerlig prosess. Hvorfor skulle liksom fødselen være i gang når livmorhalsen er 4cm og ikke når den var 3cm?

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal svare når folk spør meg om hvor lang tid fødselen tok: «Jeg vet ikke, fordi jeg vet ikke når den startet»

Foto © lukexmartin

Tidsklemme - Hva er viktig for meg?

Jeg tenker mye på tidsklemma. Jeg føler jeg allerede har alt for mye jeg vil gjøre til at antall timer i døgnet strekker til. Samtidig får jeg gjort det meste av det jeg har lyst til, selv om jeg kanskje ikke får brukt like mye tid som jeg skulle ønske.

Nå som Albert nærmer seg er det ikke til å unngå at jeg tenker mye på hvordan jeg skal bruke tiden når jeg får enda mindre tid til meg selv. For å få det til å gå opp vil jeg være nødt til å enten kutte ut noen av aktivitetene som er viktig for meg, eller jeg må kutte ned på tiden jeg bruker på dem.

Det fine med dette er at det presser frem en verdivurdering. Jeg blir tvunget til å tenke over hvilke verdier jeg synes er viktigst. Jeg må ha en tydeligere prioritering. Vanligvis bruker man ikke tid på dette, nettopp fordi man har en del slingringsmonn. Man kan kaste bort tid på ting som ikke er så viktige, uten at det får store konsekvenser. Fremover vil hvert minutt ha betydning, noe som tvinger meg til å ta mye mer bevisste valg i forhold til hvordan jeg bruker dem.

Jeg har allerede fått et klarere bilde av hvilke ting jeg vil prioritere og hvilke jeg ville kutte ut. Jeg regner med det vil bli enda tydeligere etter at Albert har kommet.

Foto © Chris Roach

Navn - Hva skal besteforeldrene hete?

At besteforeldre må få navn hadde jeg ikke tenkt på før. Det er jo mange muligheter her: bestemor, mormor, besta, mor, osv. De blir ikke hetende dette av seg selv (selv om det har føltes sånn), men de får det navnet som foreldrene til barnet velger å bruke om dem.

Disse ordene er en slags blanding av et egennavn og et substantiv som sier noe om hva personen er i relasjon til barnet.

Farmor og mormor er vel kanskje direkte substantiv, ved at man kan si om en hvilke som helst person at «hun er farmoren hans», og dermed vise at hun er moren til faren til barnet. «Bestemor» er derimot ikke like beskrivende ettersom det både kan være mormor og farmor. Noen kaller bestemødrene sine for «mor», og det er jo faktisk en feilaktig beskrivelse.

Samtidig kan man ikke gi helt nye navn. Jeg kan jo ikke begynne å kalle farmor for «Bertha» (når hun heter Hilde). På en eller annen måte må altså navnet si noe om hva personen er i forhold til barnet.

Har jeg andre muligheter? Alternativer som vagt hinter om at personen er bestemor, men samtidig er et egennavn kan være: gamlemor, pappamamma, mammanummerto, backupmamma, feriemor, avogpåmamma, bortskjemmermor.

Heldigvis har jeg noen uker igjen med betenkningstid.

Foto © Thomas Lieser

Navn - Hva skal barnet hete?

Fornavn

Det var ikke så veldig vanskelig å velge fornavn. Kanskje mest fordi det var så få navn vi likte. Amalie hadde lenge kalt mac'en sin for Albert, og det var et navn jeg synes var så fint at jeg foreslo at vi skulle bruke det hvis vi fikk en gutt. Vi hadde noen andre navn på listen, men likte egentlig ingen av dem like godt. I tillegg er han jo i godt selskap av Åberg, Einstein og Camus. Jeg lover å la ham slippe å oppleve det samme som «little Albert».

Mange har spurt: «hva om ikke navnet passer når han kommer ut?» For meg er dette en fjern tanke. Jeg har aldri møtt en person og tenkt «han passet virkelig ikke til navnet sitt. Han burde heller hett Kristian». Hvorfor skulle det være noe annet med en baby?

Kan det være at i de tilfeller hvor folk ombestemmer navnet etter fødsel har de egentlig ikke bestemt seg i utgangspunktet? For meg er det ikke slik at «Albert» er et navn på prøve. Han heter Albert. Jeg har ikke lengre makt til å definere navnet hans, det har allerede begynt å leve sitt eget liv.

Etternavn

Når det gjelder etternavn var det heller ikke så vanskelig. Vi hadde egentlig blitt enige om at han skulle få det etternavnet som passet best til fornavnet, men når fornavnet ble Albert syntes vi at begge etternavnene våre passet like godt. Ettersom Amalie hadde et lite ønske om at han skulle få hennes etternavn, valgte vi det.

Jeg har inntrykk av at mange har et spesielt forhold til etternavn. At det liksom er viktig at barnet får etternavnet til en (eller begge) av foreldrene. Særlig vanlig er det jo at det er fars etternavn som skal overtas. Hva er egentlig hensikten? Å signalisere eiendomsforhold?

Hvis Albert hadde hatt det samme etternavnet som meg, så ville han liksom blitt mer min? Jeg har ikke dette forholdet til mitt eget etternavn. Jeg har samme etternavn som faren min, men det betyr ikke at jeg føler noe mer tilknytning til han enn til moren min. Jeg føler heller ikke at familierekken til faren min er noe «nærmere» enn familien til moren min. Kanskje er felles etternavn en måte å signalisere fellesskap på? I så fall synes jeg det er bedre måter å gjøre dette på.

Dette med at barnet overtar etternavnet til foreldrene, føler jeg ligner litt på at en dame skal ta etternavnet til mannen sin når de gifter seg.

Hadde jeg fått bestemme, hadde Albert fått et helt nytt etternavn. Noe som var spesielt utplukket (på samme måte som fornavnet). Men jeg kan ikke alltid få viljen min ;)

Foto av Albert Einstein © Wikimedia commons
Foto av familietre © vtdainfo

Ultralyd - Vil du vite kjønnet?

Jeg og Amalie var usikre på om vi ville vite kjønnet ved første ultralyd. På den ene siden var vi jo veldig nysgjerrige, på den andre er det jo også spennende å vente helt til fødselen. Ingen av oss hadde egentlig noen spesielle ønsker i forhold til kjønn. Jeg så mange fordel/ulemper både med jente- og guttebarn, så dette hadde ingen innvirkning for min avgjørelse.

Det som avgjorde valget for meg var en samtale med kameraten min, Andreas. Han hadde en datter, og han sa at for ham så var det slik at ved å vite kjønnet på barnet, og dermed kunne gi det navn, fikk han et mer personlig forhold til datteren sin under svangerskapet.

Da vi fikk vite at vi fikk en gutt, tok det ikke lange tiden før vi hadde navnet klart. Mye av grunnen var at vi allerede hadde snakket om hvilke jente-/guttenavn vi likte (se dette innlegget for detaljer). Fra den dagen ble det ubestemmelige «barnet» en person; Albert.

Ikke bare kunne vi si «nå sparker det», men jeg kunne si «Nå sparker Albert deg i ribbeina, den rakkern,» le av Alberts uskikkelig påfunn, og forestille meg hvordan jeg og Albert skal rotte oss sammen og erte Amalie når han blir eldre.

Som pappa kjenner ikke jeg barnet inne i magen hele døgnet. Det hele er nok på mange måter fjernere for meg enn for Amalie. Jeg har hørt andre si at for fedre så er det liksom fødselen som gjør det hele «virkelig». 

Da Albert fikk navnet sitt, ble han virkelig for meg.

Foto av Albert da han var 16 uker gammel © Jan-Fredrik Braseth