Trøsting - Litt som et dataspill?

Det er overraskende tilfredsstillende å trøste Albert.

Åpenbart er det fint at han slutter å lage den slitsomme gråtelyden, men det er også noe i den følelsen jeg får når jeg finner «løsningen».

Han kan gråte en stund; Jeg tar ham opp; Han fortsetter; Jeg lener meg litt tilbake; Han fortsetter; Så tar jeg kanskje å legger ham litt på skrå, og plutselig bråstopper gråten og han er fornøyd. Han gir tilbakemelding på sekundet i det jeg gjør det som er riktig.

«Gamification» er et felt som bruker spillmekanikk for å skape engasjement i andre sammenhenger enn spill. Det har blitt spesielt omfavnet av reklamebransjen, som jo er opptatt av å engasjere. Det er også miljøer som vil ha mer spillmekanikk inn i utdanningen, og det finnes allerede en skole som baserer seg på prinsipper fra spill for å skape engasjement i utdanningen.

Et av hovedverktøyene i gamification er det som kalles «instant feedback». Jo raskere en bruker får tilbakemelding på noe han gjør, jo mer tilfredsstillelse føler han. Eksempler er for eksempel ved at en teller øker med én for hvert sekund han hugger gull i World of Warcraft, eller at prosentenandelen på LinkedIn's «profile completed» øker med noen poeng. Å få en umiddelbar tilbakemelding når man gjør noe riktig, gir en liten dose endorfiner og skaper en lykke-/mestringsfølelse.

Det er akkurat det samme som skjer når albert gir så konkret tilbakemelding på at jeg gjør noe riktig. Jeg «mestrer» trøstingen, og føler jeg har oppnådd noe samtidig som jeg får en liten belønning i form av at han slutter å skrike.

Synd jeg ikke «levler opp».

Foto © Jeremy Keith

Fødselen er i gang - eller?

Før man får barn så hører man andre si at deres fødsel tok så-å lang tid. For eksempel 3 timer eller 48 timer. I virkeligheten har man ikke så konkrete svar.

Det er mange ting som skjer i begynnelsen av en fødsel, for eksempel rier, at vannet går og livmorhalsen utvider seg. De behøver ikke å skje samtidig eller i samme rekkefølge. For eksempel kan vannet gå, men man kan vente hjemme i et døgn før man må på sykehus. Rier er noe som øker på, fra kynnere (som man har hatt flere uker før fødsel) til å bli gradvis sterkere.

Det er ingen konkret start på en fødsel, det er en kontinuerlig prosess fra graviditet til barnet er født.

Noen ville kanskje si at fødselen starter i det man blir lagt inn på sykehuset, men det er jo mange som føder i bilen på vei til sykehuset, så det vil jo ikke være et godt kriterium. Ethvert annet kriterium (for eksempel at livmorhalsen er så-så åpen) vil jo også virke som et kunstig skille på en kontinuerlig prosess. Hvorfor skulle liksom fødselen være i gang når livmorhalsen er 4cm og ikke når den var 3cm?

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal svare når folk spør meg om hvor lang tid fødselen tok: «Jeg vet ikke, fordi jeg vet ikke når den startet»

Foto © lukexmartin

Tidsklemme - Hva er viktig for meg?

Jeg tenker mye på tidsklemma. Jeg føler jeg allerede har alt for mye jeg vil gjøre til at antall timer i døgnet strekker til. Samtidig får jeg gjort det meste av det jeg har lyst til, selv om jeg kanskje ikke får brukt like mye tid som jeg skulle ønske.

Nå som Albert nærmer seg er det ikke til å unngå at jeg tenker mye på hvordan jeg skal bruke tiden når jeg får enda mindre tid til meg selv. For å få det til å gå opp vil jeg være nødt til å enten kutte ut noen av aktivitetene som er viktig for meg, eller jeg må kutte ned på tiden jeg bruker på dem.

Det fine med dette er at det presser frem en verdivurdering. Jeg blir tvunget til å tenke over hvilke verdier jeg synes er viktigst. Jeg må ha en tydeligere prioritering. Vanligvis bruker man ikke tid på dette, nettopp fordi man har en del slingringsmonn. Man kan kaste bort tid på ting som ikke er så viktige, uten at det får store konsekvenser. Fremover vil hvert minutt ha betydning, noe som tvinger meg til å ta mye mer bevisste valg i forhold til hvordan jeg bruker dem.

Jeg har allerede fått et klarere bilde av hvilke ting jeg vil prioritere og hvilke jeg ville kutte ut. Jeg regner med det vil bli enda tydeligere etter at Albert har kommet.

Foto © Chris Roach