Navn - Hva skal besteforeldrene hete?

At besteforeldre må få navn hadde jeg ikke tenkt på før. Det er jo mange muligheter her: bestemor, mormor, besta, mor, osv. De blir ikke hetende dette av seg selv (selv om det har føltes sånn), men de får det navnet som foreldrene til barnet velger å bruke om dem.

Disse ordene er en slags blanding av et egennavn og et substantiv som sier noe om hva personen er i relasjon til barnet.

Farmor og mormor er vel kanskje direkte substantiv, ved at man kan si om en hvilke som helst person at «hun er farmoren hans», og dermed vise at hun er moren til faren til barnet. «Bestemor» er derimot ikke like beskrivende ettersom det både kan være mormor og farmor. Noen kaller bestemødrene sine for «mor», og det er jo faktisk en feilaktig beskrivelse.

Samtidig kan man ikke gi helt nye navn. Jeg kan jo ikke begynne å kalle farmor for «Bertha» (når hun heter Hilde). På en eller annen måte må altså navnet si noe om hva personen er i forhold til barnet.

Har jeg andre muligheter? Alternativer som vagt hinter om at personen er bestemor, men samtidig er et egennavn kan være: gamlemor, pappamamma, mammanummerto, backupmamma, feriemor, avogpåmamma, bortskjemmermor.

Heldigvis har jeg noen uker igjen med betenkningstid.

Foto © Thomas Lieser

Navn - Hva skal barnet hete?

Fornavn

Det var ikke så veldig vanskelig å velge fornavn. Kanskje mest fordi det var så få navn vi likte. Amalie hadde lenge kalt mac'en sin for Albert, og det var et navn jeg synes var så fint at jeg foreslo at vi skulle bruke det hvis vi fikk en gutt. Vi hadde noen andre navn på listen, men likte egentlig ingen av dem like godt. I tillegg er han jo i godt selskap av Åberg, Einstein og Camus. Jeg lover å la ham slippe å oppleve det samme som «little Albert».

Mange har spurt: «hva om ikke navnet passer når han kommer ut?» For meg er dette en fjern tanke. Jeg har aldri møtt en person og tenkt «han passet virkelig ikke til navnet sitt. Han burde heller hett Kristian». Hvorfor skulle det være noe annet med en baby?

Kan det være at i de tilfeller hvor folk ombestemmer navnet etter fødsel har de egentlig ikke bestemt seg i utgangspunktet? For meg er det ikke slik at «Albert» er et navn på prøve. Han heter Albert. Jeg har ikke lengre makt til å definere navnet hans, det har allerede begynt å leve sitt eget liv.

Etternavn

Når det gjelder etternavn var det heller ikke så vanskelig. Vi hadde egentlig blitt enige om at han skulle få det etternavnet som passet best til fornavnet, men når fornavnet ble Albert syntes vi at begge etternavnene våre passet like godt. Ettersom Amalie hadde et lite ønske om at han skulle få hennes etternavn, valgte vi det.

Jeg har inntrykk av at mange har et spesielt forhold til etternavn. At det liksom er viktig at barnet får etternavnet til en (eller begge) av foreldrene. Særlig vanlig er det jo at det er fars etternavn som skal overtas. Hva er egentlig hensikten? Å signalisere eiendomsforhold?

Hvis Albert hadde hatt det samme etternavnet som meg, så ville han liksom blitt mer min? Jeg har ikke dette forholdet til mitt eget etternavn. Jeg har samme etternavn som faren min, men det betyr ikke at jeg føler noe mer tilknytning til han enn til moren min. Jeg føler heller ikke at familierekken til faren min er noe «nærmere» enn familien til moren min. Kanskje er felles etternavn en måte å signalisere fellesskap på? I så fall synes jeg det er bedre måter å gjøre dette på.

Dette med at barnet overtar etternavnet til foreldrene, føler jeg ligner litt på at en dame skal ta etternavnet til mannen sin når de gifter seg.

Hadde jeg fått bestemme, hadde Albert fått et helt nytt etternavn. Noe som var spesielt utplukket (på samme måte som fornavnet). Men jeg kan ikke alltid få viljen min ;)

Foto av Albert Einstein © Wikimedia commons
Foto av familietre © vtdainfo

Ultralyd - Vil du vite kjønnet?

Jeg og Amalie var usikre på om vi ville vite kjønnet ved første ultralyd. På den ene siden var vi jo veldig nysgjerrige, på den andre er det jo også spennende å vente helt til fødselen. Ingen av oss hadde egentlig noen spesielle ønsker i forhold til kjønn. Jeg så mange fordel/ulemper både med jente- og guttebarn, så dette hadde ingen innvirkning for min avgjørelse.

Det som avgjorde valget for meg var en samtale med kameraten min, Andreas. Han hadde en datter, og han sa at for ham så var det slik at ved å vite kjønnet på barnet, og dermed kunne gi det navn, fikk han et mer personlig forhold til datteren sin under svangerskapet.

Da vi fikk vite at vi fikk en gutt, tok det ikke lange tiden før vi hadde navnet klart. Mye av grunnen var at vi allerede hadde snakket om hvilke jente-/guttenavn vi likte (se dette innlegget for detaljer). Fra den dagen ble det ubestemmelige «barnet» en person; Albert.

Ikke bare kunne vi si «nå sparker det», men jeg kunne si «Nå sparker Albert deg i ribbeina, den rakkern,» le av Alberts uskikkelig påfunn, og forestille meg hvordan jeg og Albert skal rotte oss sammen og erte Amalie når han blir eldre.

Som pappa kjenner ikke jeg barnet inne i magen hele døgnet. Det hele er nok på mange måter fjernere for meg enn for Amalie. Jeg har hørt andre si at for fedre så er det liksom fødselen som gjør det hele «virkelig». 

Da Albert fikk navnet sitt, ble han virkelig for meg.

Foto av Albert da han var 16 uker gammel © Jan-Fredrik Braseth

Begynnelsen - Når er man klar?

Sommer 2012. Ettermiddag. Jeg og Amalie sitter på balkongen og slapper av, noe vi ofte gjør på ettermiddagene om sommeren. På en eller annen måte kommer vi inn på temaet barn. Vi har begge tenkt at dette er noe vi vil ha, men synes det er vanskelig å få det til å passe.

Amalie begynner i jobb om en måned. Jeg har bare vært i min nåværende jobb i 3 måneder, og er ikke fast ansatt. Jeg vet heller ikke om dette er en jobb jeg vil fortsette i over lengre tid. Og hvem vet hva som skjer om et år eller to? Kanskje vi da ikke har noen jobb i det hele tatt? Hvordan skal vi da ta vare på et barn? «Nei, jeg tror jeg vil vente litt lengre - til livet har blitt litt mer stabilt,» blir min avslutning.

Jeg tenkte mye på denne samtalen i etterkant. Jeg snakket også med en filosofisk praktiker om dette temaet, ettersom jeg tilfeldigvis var i slutten av min egen utdannelse, og samtaler med en erfaren praktiker var påkrevd.

På et tidspunkt stilte jeg meg spørsmålet: «hva skal til for at jeg skal være klar?» Jeg hadde jo sagt at jeg ville vente til livet var stabilt, men når blir det egentlig det? Jeg tror ikke livet mitt kommer til å bli stabilt på den måten jeg i utgangspunktet så for meg. Ikke fordi liv generelt er slik, men fordi jeg ikke liker å leve et stabilt liv. Jeg kommer alltid til å leve i endring, og hvis det er dette som skal legge føringer på når det passer å få barn, vil det aldri passe.

På den annen side så er det antagelig ikke noe som gjør livet mindre stabilt og skaper mer endring enn å ha barn. Om det er dette jeg liker, vil det å få barn bare gjøre at jeg har enda større mulighet til å oppleve et liv i bevegelse.

Et par måneder etterpå begynner vi å prøve. Noen måneder etter det, gir arbeidet resultater. Resten kan du lese om i andre innlegg.

Foto © Christopher Yardin