Jeg og Amalie var usikre på om vi ville vite kjønnet ved første ultralyd. På den ene siden var vi jo veldig nysgjerrige, på den andre er det jo også spennende å vente helt til fødselen. Ingen av oss hadde egentlig noen spesielle ønsker i forhold til kjønn. Jeg så mange fordel/ulemper både med jente- og guttebarn, så dette hadde ingen innvirkning for min avgjørelse.
Det som avgjorde valget for meg var en samtale med kameraten min, Andreas. Han hadde en datter, og han sa at for ham så var det slik at ved å vite kjønnet på barnet, og dermed kunne gi det navn, fikk han et mer personlig forhold til datteren sin under svangerskapet.
Da vi fikk vite at vi fikk en gutt, tok det ikke lange tiden før vi hadde navnet klart. Mye av grunnen var at vi allerede hadde snakket om hvilke jente-/guttenavn vi likte (se dette innlegget for detaljer). Fra den dagen ble det ubestemmelige «barnet» en person; Albert.
Ikke bare kunne vi si «nå sparker det», men jeg kunne si «Nå sparker Albert deg i ribbeina, den rakkern,» le av Alberts uskikkelig påfunn, og forestille meg hvordan jeg og Albert skal rotte oss sammen og erte Amalie når han blir eldre.
Ikke bare kunne vi si «nå sparker det», men jeg kunne si «Nå sparker Albert deg i ribbeina, den rakkern,» le av Alberts uskikkelig påfunn, og forestille meg hvordan jeg og Albert skal rotte oss sammen og erte Amalie når han blir eldre.
Som pappa kjenner ikke jeg barnet inne i magen hele døgnet. Det hele er nok på mange måter fjernere for meg enn for Amalie. Jeg har hørt andre si at for fedre så er det liksom fødselen som gjør det hele «virkelig».
Da Albert fikk navnet sitt, ble han virkelig for meg.
Foto av Albert da han var 16 uker gammel © Jan-Fredrik Braseth
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar