Trøsting - Litt som et dataspill?

Det er overraskende tilfredsstillende å trøste Albert.

Åpenbart er det fint at han slutter å lage den slitsomme gråtelyden, men det er også noe i den følelsen jeg får når jeg finner «løsningen».

Han kan gråte en stund; Jeg tar ham opp; Han fortsetter; Jeg lener meg litt tilbake; Han fortsetter; Så tar jeg kanskje å legger ham litt på skrå, og plutselig bråstopper gråten og han er fornøyd. Han gir tilbakemelding på sekundet i det jeg gjør det som er riktig.

«Gamification» er et felt som bruker spillmekanikk for å skape engasjement i andre sammenhenger enn spill. Det har blitt spesielt omfavnet av reklamebransjen, som jo er opptatt av å engasjere. Det er også miljøer som vil ha mer spillmekanikk inn i utdanningen, og det finnes allerede en skole som baserer seg på prinsipper fra spill for å skape engasjement i utdanningen.

Et av hovedverktøyene i gamification er det som kalles «instant feedback». Jo raskere en bruker får tilbakemelding på noe han gjør, jo mer tilfredsstillelse føler han. Eksempler er for eksempel ved at en teller øker med én for hvert sekund han hugger gull i World of Warcraft, eller at prosentenandelen på LinkedIn's «profile completed» øker med noen poeng. Å få en umiddelbar tilbakemelding når man gjør noe riktig, gir en liten dose endorfiner og skaper en lykke-/mestringsfølelse.

Det er akkurat det samme som skjer når albert gir så konkret tilbakemelding på at jeg gjør noe riktig. Jeg «mestrer» trøstingen, og føler jeg har oppnådd noe samtidig som jeg får en liten belønning i form av at han slutter å skrike.

Synd jeg ikke «levler opp».

Foto © Jeremy Keith