Personlighet - Når får man det?

Jeg mener at babyer ikke har personlighet. Jeg mener det samme om Albert. Jeg kan med en gang si at Amalie ikke er enig, noe som viser at det er ganske subjektivt hva man legger i ordet «personlighet».

Jeg vet egentlig ikke helt selv hva som skal til for å ha personlighet, men jeg vet hva jeg ikke legger i dette begrepet, så la meg begynne med det.

Hva er ikke personlighet:

1. Å være et menneske

Albert er jo, uten tvil, et menneske. Allikevel mener jeg altså at han ikke har personlighet. Noen kunne kanskje invende at personlighet bare er det å være et menneske, men i så fall ville hele begrepet blitt meningsløst. Nettop det at man har et eget ord, personlighet, viser at det innebærer noe annet enn å bare være et menneske.

I tillegg vil jeg kunne si at for eksempel en hund har personlighet.

Derfor er det hverken nødvendig eller tilstrekkelig å være et menneske for å ha personlighet.

2. Unikhet/egenart

Det at Albert gjør ting som ingen andre gjør, betyr ikke at han har personlighet. En brødrister kan også være unik. Kanskje har man en brødrister som alltid svir brødet litt på nedre høyre side. Dette er en unik egenskap for denne brødristeren, men den har vel ikke noen personlighet av den grunn?

I tillegg gir det mening å si at «Per og Pål har akkurat den samme personligheten». Med andre ord kan man ha en personlighet som ikke er unik.

Derfor er det hverken nødvendig eller tilstrekkelig å være unik for å ha personlighet.

Personlighetstrekk

Det har gjennom tidene vært mange måter å kategorisere personlighetstrekk på. I antikken snakket man om «temperamenter» og en person kunne være «flegmatisk» = rolig og fattet, «kolerisk» = oppfarende og hissig, «sangvinsk» = lystig og optimistisk, «melankolsk» = tungsindig og sturende.

I dag er kanskje Big Five den mest anerkjente måten å snakke om personlighet på. Her deler man inn i «åpenhet for erfaringer», «planmessighet», «ekstroversjon», «medmennesklighet» og «nevrotisisme». 

Det interessante med dette er kanskje at det er lettere å se for seg en baby beskrevet med de gamle måtene å snakke om personlighet på. For eksempel gir det mening å si at en baby kan være roligere enn en annen. (Kanskje ikke like lett med «lystig» eller «tungsindig»). Ser man på det moderne synet, blir det helt merkelig å skulle tillegge en baby å «være åpen» for nye erfaringer eller å «være ekstrovert».

Hva er personlighet

Jeg har ikke svaret på dette, men har gjort meg noen tanker. Jeg tror hovedgrunnen til at jeg føler Albert ikke har personlighet enda er fordi det ikke foregår noen ordentlig interaksjon mellom oss. Det er på mange måter ingen kommunikasjon til stedet.

Joda, han skriker når han vil ha mat, så på den måten «sier» han jo noe. Jeg vil allikevel påstå at det han gjør der er instinktivt og automatisk, noe som kanskje er grunnen til at jeg føler det ikke viser personlighet. På den annen side, er det ikke slik at alt vi gjør til en viss grad er instinktivt og automatisk?

En gradvis endring

Jeg har tenkt på forskjellige ting som vil avgjøre når jeg mener han har personliget: når han begynner å smile, når han blir oppmerksom på meg, når han begynner å bli bevisst egne handlinger, osv. Kanskje er det allikevel ikke et bestemt punkt hvor han går fra å ikke ha personlighet til å ha det. Det er kanskje en gradvis overgang, på samme måte som når noen går fra å ha hår til å bli skallet.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å følge med i utviklingen. Jeg kommer med en oppdatering når jeg har svaret :)

Foto av hode © TZA
Foto av frenologi © Jason Priem